Å skape en positiv plattform i egen personlighet

Basisen for alt genuint selvutviklingsarbeid er at man spiller på lag med ens egne unike styrker, ressurser og interesseområder. Dette er egenskaper man ofte ikke i tilstrekkelig grad har blitt sett, forstått og anerkjent for under oppveksten.

For å kunne gå en konstruktiv selvutviklingsvei over tid må man jobbe for å styrke tilgangen til disse ressursene, heller enn å tvinge seg selv til å bli noe man ikke er.

Det å være mer autentisk er noe man må trene på, og man må bearbeide og oppløse de tillærte, begrensende elementene i egen psyke som står i veien for autentisitet. I artikkelen du nå leser vil jeg utdype rundt dette grunnleggende temaet.

Fremmedgjøringen fra oss selv

De aller fleste av oss har som barn hatt en grad av kontakt med våre indre styrker og ressurser. Det har vært visse aktiviteter og kunnskapsområder som vi naturlig har brent for og hatt en legning for. Omgivelsenes evne til å se, akseptere, anerkjenne og legge til rette for at barnet får utfolde seg innen disse områdene, vil ha en sterk innflytelse på graden av tilfredshet i vårt voksne liv. Samtidig er ikke framtiden skrevet i stein. Det er mye vi selv kan gjøre som voksne for å ta tak i det som ikke fungerer og å endre kurs. Dette er et sammensatt område. En gitt familie kan være velfungerende på visse områder og ganske ute å kjøre på andre, uten at det nødvendigvis er helt åpenbart. Noen av oss vokser opp i følelsesmessig flate familier der mye er orientert om overflaten. Kanskje lever vi i materiell velstand og alt er tilsynelatende på stell. Dette kan føre til en opplevd grad av komfort der vi kan holde ut fremmedgjøringen fra oss selv, der denne ikke føles så prekær. I noen tilfeller vil en person med en sterkere og mer åpenbar grad av fremmedgjøring føle en mer intens driv mot å jobbe seg gjennom egne indre begrensninger.

Selv vokste jeg opp i en familie med foreldre som gjorde mye godt og riktig for å ivareta meg og gi meg en opplevelse av å være verdsatt og elsket. Dette var særlig sterkt under de første syv leveårene, de årene der personligheten er mest formbar. Vi hadde mange fine opplevelser i naturen, særlig lange sommerferier på Sørlandet. Der opplevde jeg en dyp ro og harmoni, hvor jeg følte kontakt med naturen, at livet var grunnleggende godt og ville meg vel. Da jeg begynte på skolen opplevde jeg mye som brøt med dette: en røff og voldelig omgangstone blant mange av guttene, mye mobbing, og lærere som ikke var i stand til å få en ende på det. Nærmest daglig fikk jeg gjennom flere år direkte og indirekte formidlet at jeg ikke var et ok menneske, at tingene jeg var opptatt av ikke hadde verdi og at det var utrygt for meg å stikke meg fram og ta min naturlige plass i det sosiale fellesskapet. Følelsen av fremmedgjøring la grunnlaget for mye sosial angst, asosial adferd og tvangstanker. Jeg visste ikke hvem eller hva jeg kunne stole på. Jeg hadde liten tillit til lærerne. Mange av mine medelever framstod uforutsigbare og farlige. Jeg visste dypest sett at mine egne vurderinger hadde verdi og gyldighet, men erfaring viste at det ofte var farlig å ta det ut i ord og handling. Skolegangen la til rette for mye utrygghet og forvirring i meg.

Å gjenvinne autentisitet

Som barn er vi skjøre og prisgitt å oppnå en grad av samarbeid med omsorgspersoner og jevnaldrende. Hvis det er mye dysfunksjon rundt oss, er vi nødt til å finne «falske» måter å overleve på. Noen blir «pleasere». Andre blir stille og sjenerte. Noen tar på seg en maske av «mestring» og prøver å briljere i de sosiale spillene. Ofte må vi ofre en del av vårt autentiske og tillegge oss falske væremåter og holdninger som gjør at vi i større grad blir akseptert. Da er det essensielt at vi som voksne bevisst avvikler dette og igjen kommer i kontakt med vårt autentiske selv. Som voksne har vi en helt annen frihet til å forme våre egne liv enn vi hadde som barn. Samtidig må vi kunne tåle å stå i et midlertidig ubehag når vi utfordrer mønstrene fra oppveksten og de ubearbeidede følelsene av utrygghet kommer opp. Selv om vi forstår at det ikke er utrygt som voksen å orientere seg etter ens egen intelligens og vurderingsevne, så kan vi emosjonelt oppleve det som om det oppstår en fare – noe det ofte gjorde under oppveksten. Dette må vi gradvis bearbeide, slik at vi kan lande i en trygghet av at det er ok å være sann og ekte. Noen relasjoner vil kanskje fall vekk. Ofte er dette relasjoner som uansett ikke lenger er gode for oss. Det som er sikkert, er at når vi blir mer autentiske vil vi tiltrekke oss nye relasjoner der vi oppnår dypere og mer nærende kontakt.

Uansett hva slags dynamikk det var i familien din og på skolen under oppveksten din, så kan du regne med at du gikk gjennom en grad av fremmedgjøring fra deg selv. Kanskje ble mye av deg sett, anerkjent og verdsatt, mens noen av dine mest unike trekk likevel ikke ble sett og forstått? De fleste av oss har som voksne en jobb å gjøre med å komme i kontakt med det fulle spekteret av vår autentisitet og å aktivt ta det i bruk i vårt voksne liv.

Autentisitet kjennetegnes blant annet av et indre klima som blir varmere og mer levende, samt en åpenhet overfor andre mennesker der vi er tilgjengelige for å kunne gi og ta i kommunikasjon og samarbeid.

Kan du gjenkjenne dynamikkene som er beskrevet i denne artikkelen? Kanskje kunne du dra nytte av en støttende, ikke-dømmende og ressursorientert dialog, fra en fagperson som også kjenner dette terrenget fra sitt eget liv?
Det er flere måter å kontakte meg på:

Send SMS eller WhatsApp-melding til +47 45 38 00 21, hvis du vil jeg skal ringe deg for en uforpliktende prat (opp til 20 minutters varighet)
Bestille en prøvetime av 75 minutter til 699 kroner (rabattert pris), i Oslo, Tvedestrand, på nett (Zoom) eller over telefon.